Jeg er en stabukk og en fighter!

Hei igjen! Det er en stund siden jeg har tatt meg tid eller har hatt ork til å skrive. Jeg hadde feriedager til gode som jeg tok ut før jul, ferie i romjulen og ble syk på nyåret med omgangsyke. Jeg reiser sjelden bort og var bare hjemme i ferien. Jeg har ikke godt av å bare være hjemme, så for min helse er det bra når hverdagen kommer. Da er det jobb to ganger i uken, billedterapi en gang i uken og samtaler med psykisk helseteam. Bildet av nydelig soloppgang tok jeg på jobben mandags morgen. Det var første jobbdag siden før jul.

Jeg gikk på KID kurs (kurs i depresjonsmestring) for noen år siden. Den gang var jeg medisinert og fikk beskjed om at jeg egentlig var for syk, men jeg syns jeg likevel hadde utbytte av det. Jeg har veldig lyst til å gå igjen og kanskje får jeg enda bedre utbytte av det nå. Vi er flere på billedterapien som ønsker KID kurs, men det er ingen i nærheten som skal sette opp slike kurs i nærmeste framtid. Derimot fikk jeg spørsmål fra hun jeg går til samtaler hos på psykisk helseteam om jeg ville delta på KIB kurs (kurs i mestring av belastning). Jeg leser litt om det å tenker at kanskje ikke dette kurset er så dumt. Det står blant annet følgende:

KiB er et kurs for personer som har behov for å bedre evnen til å regulere og mestre belastninger. Disse kan være av helsemessig, privat og/eller arbeidsrelatert art. Formålet med kurset er å gjenkjenne signaler på overbelastning, forebygge overbelastning og videreutvikle egen mestringsevne. Det blir fokus på hvordan belastninger påvirker livskvalitet og helse; på å forstå hvordan vedvarende belastning påvirker tanker, følelser og handlinger; på hvordan forståelsen/tolkningen av en handling skaper reaksjoner i form av tanker, følelser og handlinger; og på hvordan man kan gjenkjenne og endre uhensiktsmessige tolkninger og handlingsmønstre. Modellen baserer seg på kognitiv sosial læringsteori.

Jeg orker ikke tanken på å ikke få mer behandling, hjelp og veiledning. Selv om jeg er 60% ufør, så betyr det ikke at jeg har lyst til å være det eller har gitt opp. Jeg føler derimot at behandlere har gitt meg opp. De i kommunens psykiske helseteam er fantastiske, men de driver kun med veiledning – ikke behandling. Da jeg gikk til behandling på DPS ble det foreslått innmelde meg på venteliste til Modum Bad i Vikersund, men jeg takket nei. Det er umulig for meg å være hjemmefra så lenge. Ingen informerte meg da at Traumepoliklinkikken, Modum Bad i Oslo finnes. Kanskje det er en mulighet. Jeg hadde en god samtale hos psykisk helseteam i går, og hun syns jeg skulle be fastlegen henvise til videre behandling. Det er ca 1 år siden behandlingen hos psykologspesialisten jeg gikk til ble avsluttet. Jeg var visst ikke klar for å bearbeide alt da, og det er jeg enig i. Likevel fikk vi gjort mye, men jeg føler jeg sitter igjen med et åpent sår som plasteret har blitt revet av på. Kanskje er jeg mer klar nå, eller man kan finne en annen behandlingmåte.

Skal jeg ta til takke med dårlig råd resten av livet pga uføre? Jeg som alltid har jobbet hardt og slitt!

Skal jeg ta til takke med og godta angsten som besøker meg daglig og tar over styringa?

Skal jeg ta til takke med periodene med mørke tanker og depresjon?

Skal jeg godta å være skvetten og redd resten av livet?

Skal jeg godta alt jeg ikke kan gjøre på grunn av frykt?

Skal jeg godta å aldri kunne sove normalt mer?

Skal jeg måtte være avhengig av andre resten av livet for å kunne leve mitt?

Jeg svarer NEI på alle spørsmålene over nemlig! Jeg er realist og vet livet aldri mer blir som det var, men det kan bli bedre enn hva det er i dag. Jeg er en stabukk og en fighter!

 

 

Legg igjen en kommentar

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no