Hopp til innhold

Jeg kom meg nettopp gjennom et panikkangst anfall, selv om angsten henger godt i ennå. Det ble utløst av at jeg oppdaget at jeg sto på en metallrist og det var flere meter ned. Jeg har en av mine to arbeidsdager på jobb i Oslo i dag, og tok meg en tur ut i lunsjen for å gå litt. Jeg bruker gjøre det, for det er god mental trening for meg. Utenfor jobben bygges det en hel del, og bare det å vite at jeg må gå ukjente omveier stresset meg. Da jeg skulle gå ut gikk jeg en vei jeg kjente, men tilbake valgte jeg å gå der de bygger, hvor det dukker opp nye omveier hele tiden. Gikk for så vidt greit helt til jeg skulle krysse en gate. Midt i gata, som for så vidt er stengt for biltrafikk, oppdager jeg at jeg står på en metallrist og det var flere meter ned. Jeg ble helt lammet. Alt kom på en gang, og det eneste jeg fikk fram var: "Oj, oj, oj"! Det var heldigvis en dame som la merke til at jeg taklet dette dårlig og kom med oppmuntrende ord, så jeg kom meg over den helvetes metallrista. Jeg hadde voldsom hjertebank, var kvalm, svimmel, hadde uklart syn, begynte svette, og fikk utslett. Det verste var egentlig tårene. Det er så nedverdigende for selvfølelsen å gråte av en "skummel" METALLRIST!

I en periode nå har jeg gått på "autopilot" for å kunne fungere sånn nogenlunde. Jeg får det til, men det koster mye krefter. Det har vært for mange hendelser i det siste som jeg gjerne skulle vært foruten. Når det skjer mye jeg føler jeg ikke har kontroll over så blomstrer min PTSD og lager enda mer krøll. Det er en vanskelig periode nå og jeg er sliten, men aller vanskeligst er det at jeg føler at jeg ikke har noen å snakke med som forstår. Nå er billedterapien redusert fra en gang i uken til en gang hver 14. dag. Hun jeg pleier å snakke med på psykisk helseteam er tilbake etter en del måneder borte, og etter at jeg var der i forrige uke ble de timene også redusert. Jeg gikk til vikaren hennes nesten ukentlig og fikk også hjelp med diverse papirdokumenter og skjemautfyllinger. Dette syns jeg nemlig er vanskelig og utsetter det til det bare blir kaos. En vond sirkel hun heldigvis hjelp meg mye ut av. Jeg liker hun faste jeg går til altså, men hun er litt røffere i kantene enn vikaren var. Nå om dagen er det ikke røft jeg trenger. Ellers går KIB kurset sin gang, og andre gang var heldigvis litt bedre enn første gangen.

Teksten på dette bildet burde være min lille leveregel framover! Bildene under forklarer symptomer på PTSD, hva du ser og hva du ikke ser!

 

I går var første gang på KIB kurset. I forkant var jeg på en samtale med kursholdere for å kartlegge om jeg ville ha utbytte av kurset.

Jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg helt "lost" i gruppa. Skal ikke si sikkert, men jeg tror alle var i full jobb utenom meg selv og en til. Jeg skal selvfølgelig gi det en sjangs, men ser at det kanskje kan bli vanskelig å åpne seg for de andre. Min bagasje er så stor og med min PTSD er reaksjonene så annerledes enn folk flest sine. Hadde en vond følelse etter første kursdag. Jeg følte meg så annerledes, så "syk".

Det har vært tøft i det siste, så kurspermen skal jeg bruke aktivt. Er det noe jeg trenger, så er det hjelp til å takle stress og belastninger på en annen måte enn i dag.

Kurset går over 10 ganger og 2,5 time hver gang. Håper jeg senere kan bli bedre kjent med de andre og at det kan bli samhold i gruppa.

Hei igjen! Det er en stund siden jeg har tatt meg tid eller har hatt ork til å skrive. Jeg hadde feriedager til gode som jeg tok ut før jul, ferie i romjulen og ble syk på nyåret med omgangsyke. Jeg reiser sjelden bort og var bare hjemme i ferien. Jeg har ikke godt av å bare være hjemme, så for min helse er det bra når hverdagen kommer. Da er det jobb to ganger i uken, billedterapi en gang i uken og samtaler med psykisk helseteam. Bildet av nydelig soloppgang tok jeg på jobben mandags morgen. Det var første jobbdag siden før jul.

Jeg gikk på KID kurs (kurs i depresjonsmestring) for noen år siden. Den gang var jeg medisinert og fikk beskjed om at jeg egentlig var for syk, men jeg syns jeg likevel hadde utbytte av det. Jeg har veldig lyst til å gå igjen og kanskje får jeg enda bedre utbytte av det nå. Vi er flere på billedterapien som ønsker KID kurs, men det er ingen i nærheten som skal sette opp slike kurs i nærmeste framtid. Derimot fikk jeg spørsmål fra hun jeg går til samtaler hos på psykisk helseteam om jeg ville delta på KIB kurs (kurs i mestring av belastning). Jeg leser litt om det å tenker at kanskje ikke dette kurset er så dumt. Det står blant annet følgende:

KiB er et kurs for personer som har behov for å bedre evnen til å regulere og mestre belastninger. Disse kan være av helsemessig, privat og/eller arbeidsrelatert art. Formålet med kurset er å gjenkjenne signaler på overbelastning, forebygge overbelastning og videreutvikle egen mestringsevne. Det blir fokus på hvordan belastninger påvirker livskvalitet og helse; på å forstå hvordan vedvarende belastning påvirker tanker, følelser og handlinger; på hvordan forståelsen/tolkningen av en handling skaper reaksjoner i form av tanker, følelser og handlinger; og på hvordan man kan gjenkjenne og endre uhensiktsmessige tolkninger og handlingsmønstre. Modellen baserer seg på kognitiv sosial læringsteori.

Jeg orker ikke tanken på å ikke få mer behandling, hjelp og veiledning. Selv om jeg er 60% ufør, så betyr det ikke at jeg har lyst til å være det eller har gitt opp. Jeg føler derimot at behandlere har gitt meg opp. De i kommunens psykiske helseteam er fantastiske, men de driver kun med veiledning - ikke behandling. Da jeg gikk til behandling på DPS ble det foreslått innmelde meg på venteliste til Modum Bad i Vikersund, men jeg takket nei. Det er umulig for meg å være hjemmefra så lenge. Ingen informerte meg da at Traumepoliklinkikken, Modum Bad i Oslo finnes. Kanskje det er en mulighet. Jeg hadde en god samtale hos psykisk helseteam i går, og hun syns jeg skulle be fastlegen henvise til videre behandling. Det er ca 1 år siden behandlingen hos psykologspesialisten jeg gikk til ble avsluttet. Jeg var visst ikke klar for å bearbeide alt da, og det er jeg enig i. Likevel fikk vi gjort mye, men jeg føler jeg sitter igjen med et åpent sår som plasteret har blitt revet av på. Kanskje er jeg mer klar nå, eller man kan finne en annen behandlingmåte.

Skal jeg ta til takke med dårlig råd resten av livet pga uføre? Jeg som alltid har jobbet hardt og slitt!

Skal jeg ta til takke med og godta angsten som besøker meg daglig og tar over styringa?

Skal jeg ta til takke med periodene med mørke tanker og depresjon?

Skal jeg godta å være skvetten og redd resten av livet?

Skal jeg godta alt jeg ikke kan gjøre på grunn av frykt?

Skal jeg godta å aldri kunne sove normalt mer?

Skal jeg måtte være avhengig av andre resten av livet for å kunne leve mitt?

Jeg svarer NEI på alle spørsmålene over nemlig! Jeg er realist og vet livet aldri mer blir som det var, men det kan bli bedre enn hva det er i dag. Jeg er en stabukk og en fighter!

 

 

Tenk hvis jeg kunne lagt meg på en kopimaskin og laget en kopi av meg selv. En kopi som kunne avlastet meg ved behov. Tatt seg av det som var ubehagelig og vondt.

Dette er tanker jeg tenker på formiddagen over kaffekoppen før jeg drar bort til psykisk helseteam for billedterapi og senere en samtale.

Jeg har flere hyggelige ting på ønskelisten, men mangler energien. Jeg bruker så mye energi på ubehagelige og vonde ting. Jeg lærte en gang følgende: "Du skal ikke vente til du har energi nok, men til du har MER enn energi nok"!

Kopien av meg kan hjelpe meg, så jeg kan bruke tid på hyggelige og positive ting. Ting som gir kroppen, men spesielt også hodet mer energi.

Ønsketenkninger er lov.

Jeg skulle ønske jeg hadde kunne se den gang i slutten av tenårene hva min venninne så, og at jeg ikke bare hadde avfeid henne når hun spurte meg hvorfor jeg fant meg i alt jeg fant meg i.

Tidlig i tyveårene da naboen ringte på døra på min datters 1 års dag kort tid før gjestene skulle komme. Hun hørte husbråk, og lurte på om jeg trengte hjelp eller om hun skulle ringe politiet. Jeg svarte at det gikk bra!

Hvorfor ble jeg ikke fanget opp den gangen jeg ringte sosialkontoret for å be om hjelp siden han hadde reist med hele lønna si, og min lørdagsjobb ikke var nok til å dekke husleie og lån en gang. Det var et helvete å få støtte til noe som helst, for han kunne jo komme tilbake som de sa. Da jeg svarte at ja og det er min største frykt - hvorfor ringte det ingen bjeller hos saksbehandler...?

Hvorfor ble jeg ikke fanget opp hos politiet da jeg noen måneder senere satt der og anmeldte han. De så bevisene på meg, hørte hva jeg sa og han innrømmet forholdene. Jeg vet folk har blitt dømt for mindre enn dette. Jeg orket ikke sloss videre da, for jeg hadde en 2 åring å ta meg av og jeg måtte få meg fulltidsjobb. Politiet sendte saken videre til Konfliktrådet som akkurat da fikk et nytt datasystem, så min sak forsvant. Da de ringte meg etter nesten et halvt år hadde jeg fått barnehageplass til datter, jobb og var på flyttefot. Svaret jeg ga Konfliktrådet var at jeg hadde gått videre og var ferdig med saken.

(Bilde hentet fra nettet)

Ferdig med saken...? Så feil kan man jammen ta...! Jeg bare visste det ikke ♥

 

 

Jeg er som oftest ikke noe glad i forandringer altså. Da føler jeg at jeg mister litt av kontrollen for å føle meg trygg. Nå er det forandringer jeg ikke liker på gang. I går var det billedterapi, og vi fikk vite at det blir forandringer etter jul. Det er venteliste på plass, men min plass er det nok ingen fare med. Likevel blir det dumt hvis andre må slutte eller begynne på andre dager. Det er en god gruppe og tillit til å åpne seg kommer over tid. Jeg så det var flere reagerte på det, ikke bare meg.

Jeg syns alle forandringer knyttet til behandlingen av min psykiske helse har kommet for brått på, og ingen av gangene har det gjort meg noe godt. Jeg sluttet på DPS da min psykiatriker og lege fikk seg ny jobb, og hun henviste meg videre til en psykologspesialist et annet sted. Fastlegen sendte flere rekvisisjoner til DPS, men de hadde ingen som passet meg. Ikke heller på gruppesamtaler, da jeg enten var for frisk eller for syk. Hos den nye psykologspesialisten var det så lang ventetid at jeg gikk nesten et halvt år uten behandling. Jeg fikk støtte og samtaler hos kommunens psykiske helseteam, og fikk gått et KID-kurs (kurs i depresjonsmestring). KID-kurs anbefales! Der lærte jeg mye. Da jeg endelig fikk time hos psykologspesialisten varte det et års tid. På den tiden fikk vi gravd opp i mye grums og traumer, men da vi ikke kom noen vei videre siden jeg ikke var klar, så ble den behandlingen avsluttet. Ingen annen tilnærmingsmåte ble forsøkt, men jeg kunne be fastlegen henvise igjen når jeg ble klar... Har tenkt tanken om å få henvisning til en annen psykolog som kanskje jobber litt annerledes, men jeg orker bare ikke begynne på nytt igjen. Dessuten likte jeg egentlig han jeg gikk til.

Så jeg lener meg på kommunens psykiske helseteam og går på billedterapi og samtaler der. De er fantastiske! Hadde jeg hatt råd hadde jeg gått til privatbehandler. For det er som psykisk helseteam selv sier. De behandler ikke, men gir støtte - og veiledningssamtaler.

Som jeg skrev tidligere i dag var det tøft på jobb i dag. Rett og slett en shitty dag. Da jeg kom hjem var jeg egentlig dritsliten, men forventningsfulle firebente klarer jeg aldri stå i mot. Rett etter litt middag var det ut i snøværet.

For meg er dette selve livet. Det gir meg så mye kjærlighet og samhold, og det gir meg energi. Det er her jeg klarer leve i nuet, slippe alt av bekymringer og nyte. Etter flere timer ute har jeg fått ladet opp batteriene. Inn med røde roser i kinnene og fyre opp i peisen.

Datteren min foreslo gløgg, men til gløgg må man ha pepperkaker. Hadde ferdig pepperkakedeig vi lagde pepperkaker av.

Jeg er veldig bevisst på å tillate meg å faktisk være stolt av meg selv når jeg klarer snu dagen som jeg klarte i dag. Fra en shitty morgen og formiddag til en kveld hvor det kjennes veldig godt og jeg kan klappe meg på skuldra og si: Vel jobba...!!!

Det er drøye fire år siden jeg ble langtidssykemeldt, deretter delvis ufør. På jobben begynte ryktene fort å gå og sjefen min bekreftet dette. Jeg var facebookvenn med flere av mine kollegaer, og de kunne se der at jeg var på tur med hundene, og til og med kanskje på kafe mens jeg var sykemeldt. Det ingen så var hvor mye krefter det kostet meg. Det var ingen som spurte heller.

Derfor bestemte vi at jeg skulle holde et foredrag om min situasjon og hva jeg slet med på et møte for hele seksjonen. Jeg har aldri hatt noe problem å snakke foran mange mennesker, men å snakke om meg selv ble noe helt annet. Bildene under viste jeg som en PowerPoint presentasjon på storskjerm hvor jeg forklarte så godt jeg kunne, og svarte på spørsmål.

Jeg kjente det allerede da jeg kjørte innover til Oslo i dag tidlig, at i dag kom Oslo til å gjøre vondt. Jeg hadde mest lyst til å snu og kjøre hjem igjen, men mine to arbeidsdager pr uke gjør jeg mitt ytterste for å klare. Dessuten hadde jeg fri forrige uke! Det er rart å tenke på at jeg tidligere har bodd i Oslo i 30 år, men nå gir byen meg nesten bare angst. Alle lydene som er i byen, brå bevegelser, luktene og altfor mange triggere. En brå lyd kan føles som om noen sakte drar av deg et plaster. Det er slitsomt.

Jeg liker å kjøre bil og kø stresser meg ikke, men det var når jeg kom ut av tunellen nede i Oslo sentrum. Så mye inntrykk jeg tok inn, som jeg egentlig ikke trenger bry meg om i det hele tatt. Er ikke lange biten å kjøre før jeg kunne parkere på jobben min. Da kjentes det litt tryggere, men nervene er likevel i høyspenn ennå. Usikkerheten på om kollegaer merker at jeg ikke er helt med i dag. Om jeg gjør en god nok jobb. Arbeidsdagen kjennes veldig lang da.

En gåtur ute i lunsjen i dag var uaktuelt. Jeg har brukt disse gåturene som en trening. Og et par ganger har jeg klart å se på det som en tur og ikke trening. I dag var det nok å trekke frisk luft på terrassen og kjøpe lunsj som man spiser ved pulten. Sitte i kantina med mange andre blir for voldsomt. Det samme blir pauserommet. Gjøre seg så liten som mulig er tingen å gjøre i dag.

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no